fredag 9. oktober 2009

Hvorfor oppsto debatten om skriftspråket?

Unionsoppløsningen var en av de viktigste hendelsene for norsk språkreform. I 1814 måtte Danmark avstå fra Norge til den svenske kongen, og den lange unionstiden med Danmark var over. Norge fikk dermed en mer selvstendig stilling i unionen med Sverige, og Sverige ga opp ganske tidlig at svensk skulle bli skriftspråk i begge landene.

Noe annet som satte preg på norsk kulturdebatt var at nasjonalromantikkene mente det var en nær sammenheng mellom ”folkesjelen”, nasjonen og språket. Det ble skrevet flere norske bøker på 1800-tallet enn noen gang tidligere, for de fleste forfatterne ville ha et skriftspråk som kunne beskrive og uttrykke norske forhold bedre.

Utviklingen innenfor språkvitenskapen satte preg på debatten om skriftspråket. Det første universitetet i Norge ble etablert i Kristiania i 1811, og her ble studiet norrønt språk et eget forskningsområde midt på 1800tallet. Utdanning for flere er både en demokratisk tanke og en nødvendigforutsetning for at et moderne samfunn skal fungere. Utbyggingen av skolesystemet kom derfor til å sette preg på språkdebatten, særlig etter 1860, da det kom nye skolelover, og da skoletilbudet utover landsbygde ble bedre.

Det var mange meninger om hvordan man skulle gå frem for og forme et norsk skriftspråk, de tre hovedstandpunktene i språkdebatten på 1800-tallet lød slik:
· Dansk burde fremdeles være skriftspråket i Norge, med det burde få egen benevnelse, som kunne knytte det til Norge.
· Det danske skriftspråket burde gradvis tilpasses norsk talemål.
· Norge burde få et eget skriftspråk, med utgangspunkt i norsk talemål og i tidligere skrifttradisjon i Norge, det vil si norrønt.

Nynorsk og Bokmål
I dag har vi to offisielle skriftspråk i Norge, bokmål og nynorsk. Ordene bokmål og nynorsk ble godkjent som navn for de to skriftspråkene i 1929.



Fornorskingen av det danske skriftspråket

I nesten tre hundre år, fra den tiden reformasjonen sto høyt i 1536 og fram til 1814 var dansk skriftspråk nærmest enerådende i Norge. Mange oppfattet språksituasjonen i Norge som helt normal. Det danske skriftspråket og det norske talemålet lå så nær hverandre at man ikke dette som noe problem.

Dansk var det skriftspråket alle brukte og dermed ble det for de fleste mest praktisk å fortsette med dette. Alle bøker og aviser i Norge var også skrevet på dansk, derfor mente mange at dette også kom til å bli en svært omfattende oppgave å skulle endre hele skriftspråket.

Det var også mange i 1814 som ville holde på det danske skriftspråket fordi de var redde for at det skulle gå med nordmennene når vi gikk inn i union med Sverige i 1814, som det gikk med folket som bodde sør på den skandinaviske halvøya, da de ble i union med Sverige. Nemlig at svensk skriftspråk ble innført etter bare en generasjon. En naturlig reduksjon var da å tviholde på det skriftspråket landet hadde, nemlig Dansk. På grunnlag av dette laget Norge også en ny lov i grunnloven som sa at alle lover i Norge skulle være skrevet på Norsk. Målet med en slik formulering var å hindre at svensk skulle innføres som lovspråk i Norge. Men det er også klart at ”norsk” i denne grunnlovsparagrafen i praksis var det samme som dansk.

Johan Sebastian Welhaven var en av dem som hadde ideologiske grunner til å holde på det danske skriftspråket. Han var leder av ”intelligenspartiet”. De mente at det var embetsstanden i Norge, med sitt nære forhold til Danmark, som de viktigste kulturbærerne i den nye nasjonen. Og disse snakket også dansk. De mente også at dansk var brua over sørover til Europa – gjennom det danske skriftspråket kunne Norge holde kontakten med europeisk kultur. Welhaven kalte det danske skriftspråket heller ikke dansk lengre, han og meningsfellene hans valgte isteden og kalle dette språket ”modersmålet” eller ”det almindelige bogspråg”.

Vanlig oppfatning på 1800-tallet var at dansk var det eneste fornuftige skriftspråket, men det var få som gikk inn for å holde på dette slik det så ut rundt 1814. Menge tenkte seg en utvilkling av skriftspråket, samtidig som man ikke ville at det ”nye” norske skriftspråket ikke skulle ta utgangspunkt i det danske språket, men at det skulle utvikles uten inngrep herfra.

Etter mange diskusjoner ble det arbeidet med en større rettskrivningsform hvor norske talemålsformer i stor grad skulle avgjøre hvordan skriftspråket skulle se ut. Særlig universitetsmiljøet og Bjørnstjerne Bjørnson var dansketilhengere og arbeidet mot dette. De ville at det danske skriftspråket skulle utvikle seg på en naturlig måte.

Veien fra Dansk til bokmål
Wergeland var en av de som deltok i den språkpolitiske debatten i Norge fra rundt 1830. Han var opptatt av hvordan den unge nasjonen Norge skulle kunne vokse og bli et sterkt og kulturelt selvstendig demokrati, med sin egen kultur, sin egen malerkunst, litteratur, musikk og sitt eget språk. Bakgrunnen for dette er synet på den nasjonalromantiske oppfatningen av kulturen.

Wergeland mente at folkeopplysning var viktig, men å drive folkeopplysning var ikke enkelt når det skriftspråket som folket skulle bli opplyst gjennom, lå så langt fra talemålet til mange nordmenn at de ikke forstod det.
Wergeland ville basere det nye norske språket ut i fra det norrøne, som for han var det språklige grunnlaget for et kulturelt selvstendig Norge. Wergeland eksperimenterte med norske ord og uttrykkmåter som erstatning for det danske. Eks; som norsk svart for dansk sort.

Wergelands linje ble videreført til arbeidet med de norske folkeeventyrene hvor Asbjørnsen og Moe. Folkeeventyrene levde rund i bygdene i Norge lenge for 1814. De ble oppfattet som en stor del av den norske kulturen og det var dette den nye nasjonen skulle bygge på, dermed var det også stor interesse for å få samlet og nedskrevet disse.
Asbjørnsen og Moe arbeidet på samme måte som Wergeland med en svært forsiktig fornorskning. De fulgte de gamle grammatiske bøyningsreglene til det danske skriftspråket, men laget ord med dobbelt bestemthet og etterstilt eiendomspronomen.

Disse sammen med Knut Knudsen dro i gang arbeidet med og fornorske språket, mens Wergeland, Asbjørnsen og Moe avgrenset seg til selve ordene tok Knudsen steget lengre og forandret grammatikken. Han var den mest sentrale i språkdebatten på 1800- tallet. Fra 1852 til 1856 var han språkkonsulent ved Den Norske dramatiske Skole og fra 1854 ved Det Norske Theater. Dermed ble scenespråket også fornorsket.

Knudsens mål var å avskaffe det danske skriftspråket i Norge gjennom en forsiktig endring av både ordtilfang og grammatikk i retning av norsk talemål. Problemet var hva slags norsk talemål vi skulle ha, med tanke på alle dialektene som ofte var svært ulike seg imellom. Knudsen valgte en variant av den dannende klasse, altså bydialekten. Talemålet til byborgerskapet, som Knudsen kalte ”den dannende dagligtale, varierte fra den ene byen til den andre. Forskjellene var likevel ikke så store at det var tale om ulike dialekter. Denne ”dannende dagligtalen” ble altså en rettesnor for en gradvis fornorsking av det danske skriftspråket.
Knudsen gav også ut den første vitenskapelige framstillingen av det talemålet som bokmålet kom til å bli bygget på, nemlig ”Haandbog i dansk-norsk Sproglære”.




...

Unorsk og norsk
Knud Knutsen mente at fremmedord var til hinder for at folk flest skulle kunne forstå skriftspråket og det dannede talemålet. På grunn av det gav han i 1881 ut ordboka Unorsk og norsk eller fremmedords avsløring. I denne boka kunne folk finne norske ord til erstatning for ulike fremmedord. De fleste ordene i denne ordboka var hentet fra Norsk Ordbok av Ivar Aasen. To til tre prosent av orda i denne boka var erstatning som han selv eller andre hadde foreslått.
Blant de erstatningsordene Knudsen selv foreslo, var bakstrev for reaksjon og ordskrift for debatt. Begge er brukt den dag i dag. Mange andre av forslagene hans ble aldri akseptert. Det gikk med andre ord dårligere med kampen mot fremmedordene enn med arbeidet hans for en ny norsk rettskriving, som i det store og det hele vant fram.

Grammatiske endringer
I 1862 skjedde det store endringer. Da vedtok det daværende Kirkedepartementet endringer som førte skriftspråket til Norge et lite steg nærmere talemålet. Eksempler på det er at stum e ble avskaffet, som at ordet naae ble endret til naa. Dobbeltskriving av i, e og u som markering av lang vokal ble avskaffet, som at fin ble i stede for fiin, pen ble i stede for peen, og hus ble i stede for huus. C, ch og q som skrivemåter for k – lyden ble avskaffet, som at konsul ble i stede for consul, teknikk ble i stede for technik, og kvæg ble i stede for qvæg. Og helt til slutt; ph som skrivemåte for l – lyden ble avskaffet, som at filosof ble i stede for philosoph.

I 1886 gav Knudsen ut kampskriftet ”Hvem skal vinne? De historiske dansk – norske målstræveres standpunkt.” Der la han fram et omfattende og detaljert program for hvordan målstrevet etter hans syn burde føres videre. Noen av eksemplene på det var at ord skulle kortes ned, som for eksempel at dra ble i stede for drag og bli ble i stede for blive. Det ble innført norsk flertallsbøying i hannkjønn – og intetkjønn, og det ble endringer i skrivemåten av mange ord, slik at de kom i samsvar med ”dannet dagligtale.
Men Knudsen var foran sin tid. Det tok hele 21 år før mange av forslagene hans til skrivemåte av norske ord ble vedtatt som offisiell rettskriving i Norge. I dag, mer enn 11 år etter at dette skriftet kom ut, er derimot mange av skrivemåtene vel etablert i bokmål, som for eksempel kake, mat, trodde, sydde, dra, bli, sy, far, mor og mange andre.

Jonathan Aars var elev av Knudsen og støttet den språkpolitiske linja hans. I 1860 – åra gav Aars ut et hefte med tittelen Norske rettskrivningsregler. Heftet kom i stadig nyere utgaver, og fra 1885 fikk det en slags offisiell godkjennelse ved at departementet kontrollerte og godkjente det.
Aars hadde gjennom Norske rettskrivningsregler innvirkning på to måter. For det første kritiserte han i innledningen til heftet den gjeldene dansk rettskrivingen, som på mange måtet var i strid med det norske talemålet, og som dermed ble oppfattet som fremmed av mange nordmenn. Og for det andre endret han reglene for hver utgave, på en slik måte at de stadig nærmet seg talemål.

Nordahl Rolfsen (1848 – 1928) var mest kjent som forfatter av en rekke lesebøker for skolen. I 1892 kom Læsebog for folkeskolen for første gang. Rolfsen gjennomførte her en del av de forslagene til endringer i skriftspråket som Knudsen hadde lagt fram seks år tidligere, i ”Hvem skal vinne?”. Han gjennomførte blant annet harde konsonanter og kortformene dra og bli av verbene drage og blive.
Året etter, i 1893, ble det satt ned en komité som skulle komme med forslag til rettskrivningsformer. Et av medlemmene var Jonathan Aars. I 1898 kom komiteen med et forslag der hovedpoenget var at norske talemålsformer skulle ligge til grunn for skriftlig norsk bokmål. Men disse forslagene møtte ulike reaksjoner blant folket. I det store og det hele var folk positive, men skrivemåten med p t k for b d g møtte en del motgang blant skolefolket på Sørlandet og Sørvestlandet, altså i de delene av Norge der b d g hadde støtte i talemålet. Blant universitetsfolk var motgangen større – der var det flere som ønsket så få endringer som mulig. Det var en viktig grunn til at rettskrivingsforslaget fra Aars – komiteen ikke ble vedtatt før i 1907.

En aktiv deltaker i språkdebatten i første halvdel av 1800 – tallet var historikeren Peter Andreas Munch (1810 – 1863). Han var sterkt preget av det romantiske synet på sammenhengen mellom nasjon og språk. Han hevdet at dersom det skulle skapes et eget norsk skriftspråk, måtte det bygge på det norrøne språk. Samtidig fant han seg godt til rette med det danske skriftspråket og hevdet at dansk godt kunne være det samlende skriftspråket i Norge. Tanken om at skriftspråket skulle være demokratisk og gjøre det lettere for allmennheten å lese og skrive, var fjern for Munch.
På dette punktet var han uenig med både Ivar Aasen, Knud Knudsen og Henrik Wergeland. Munch mente at Wergeland var en ”sprogfordærver”. Han var heller ikke enig med Ivar Aasen som mente at det burde skapes et skriftspråk basert på norske dialekter i samtida.

Ivar Aasen (1813 – 1896) var den som gjorde det språkvitenskapelige arbeidet som skulle til for å etablere et norsk skriftspråk med norsk talemål som normgrunnlag. Aasen leste mye i oppveksten og han arbeidet som omgangsskolelærer fra han var 18 år til 20 år gammel. Han fordypet seg i grammatikk, norrønt, latin, engelsk, tysk og fransk.
I artikkelen ”Om vort Skriftsprog” fra 1836 presenterer Aasen tanken om et norsk skriftspråk og diskuterer hvilket grunnlag det må bygge på. Her er et lite utdrag fra artikkelen: ”Det er ikke min Hensigt hermed at fremhæve nogen enkelt af vore Dialekter; nei, ingen saadan bør være Hovedsprog, men dette skulde være e Sammenligning af, et Grundlag for dem Alle.”
Aasen ville finne fram til fellestrekk i de norske dialektene og skape et skriftspråk som kunne være samlende for hele landet. I motsetning til P. A Munch, som ville bruke norrønt som normgrunnlag, ville Aasen bruke dialektene slik de ble snakket i samtida. Likevel lå det norrøne språket som et historisk utgangspunkt for dialektene – og dermed kunne mange fellestrekk spores tilbake til norrønt.

I 1848 gav Aasen ut Det norske Folkesrogs Grammatik, som var det første resultatet av innsamlingsarbeidet fra reisene han foretok mellom 1842 og 1847. Boka er den første systematiske og sammenliknende framstillingen av grammatikken i norske dialekter. Båe fonologi, morfologi og syntaks ble behandlet.
Aasen ville med Det norske Folkesprogs Grammatik gi kinnskap om norsk talemål, slik at bygdemålene kunne bli oppfattet som noe annet enn ”pøbelspråk” eller ”forvansket skriftspråk”. Boka var dermed et ledd i et språklig opplysningsarbeid, i tillegg til at den kartla normgrunnlagene for et nytt skriftspråk. Aasen så dessuten på grammatikken som en forberedelse til Ordbog over det norske Folkesprog, som ble utgitt i 1850.
Arbeidet med denne ordboka var en svært viktig del av språkarbeidet til Aasen. Han lyttet og noterte, spurte og skrev under reisene han hadde rundt om i Norge, og resultatet ble ei ordbok på 635 sider, med 20 000 oppslagsord. Her står ordene slik de ble bruk ti de ulike dialektene, og hvert ord er ført opp med forklaring og med opplysninger om hvor der er i bruk.
Med grammatikken og ordboka over ”det norske Folkesprog” hadde Aasen gjennomført den viktigste delen av kartleggingsarbeidet. Han hadde som den først i Norge systematisk dokumentert talemålet i landet.




Landsmålet utvikler seg

1835: Prøver af Landsmaalet i Norge
Ivar Aasen jobbet også med å skrive små stykker og fortellinger på dialekt som har presenterte i Prøver af Landsmaalet i Norge. I denne har han skrevet om den andre delen av boka til landsmål som Aasen ville skulle være for hele landet. Han hadde nemlig som tanke å skape et nytt norsk skriftspråk, som skulle være felles for alle uansett dialekt.
Et av prinsippene Aasen fulgte var at språket skulle uttrykke det som var felles for Norges dialekter, som for eksempel trekjønnssystemet på substantivene.
Aasen mente også at avstanden mellom landsmålet og de andre skandinaviske språkene ikke skulle være større enn nødvendig.

Norsk Grammatik og Norsk Ordbog
De nye prinsippene ble samlet og utgitt i to bøker kalt Norsk Grammatik (1864) og Norsk Ordbog (1873) som ga skriveregler for landsmålet. Denne grammatikken ble kalt normativ.
Under Aasens arbeid med bøkene hentet han mye inspirasjon fra spesielt tyske grammatikker, og målet med dem var å hjelpe de som ville skrive landsmål.
Etter hvert kom det også en ordbok for at folk skulle se stavemåter og bøyninger, som kom i 1873 med tittelen Norsk Ordbog. Denne var omgjort til normativ, hvor ordene ikke var skrevet slik de ble uttalt. Den inneholdt mellom 35 000 og 40 000, og Aasen skrev med denne boken seg inn i europeisk språkhistorie om leksikograf.

Landsmålet i bruk – og strid om skrivemåten
Landsmålet ble ikke offisielt skriftspråk i Norge med en gang, så enkeltpersoner som brukte det hadde mye å se for utviklingen.
Blant annet juristen og journalisten Aasmund Olavsson Vinje var en slik person. Han grunnla avisa Dølen som han skrev med sin egen rettskrivning før Aasen kom med den endelige utgaven av språket. Det ble derfor debatt om skrivemåten, men Aasen var likevel glad for å ha en stemme, og han fikk rette hvert nummer før det gikk på trykken.
Olaus Fjørtoft var en annen sentral person som ville ha et felles skriftspråk basert på alles egen dialekt mens de skrev. Han var dermed ikke særlig opptatt at det skulle være sammenheng med det norrøne, men at arbeidere i byene skulle sette preg på skriftspråket.
Arne Garborg var også en annen som hadde innflytelse på landsmålet. Han var med på å skrive den første boka for høyere skole på landsmål og var viktig for landsmål som avisspråk og for opplæringsmål.

Landsmålet får en offisiell rettskriving
Garborg ble i 1898 medlem av komiteen som skulle lage et forslag til en offisiell rettskrivning for landsmålet. Flertallet gikk for å videreføre Aasens arbeid om rettskrivning, og i 1901 ble den offisielt godkjent. Norge fikk for første gang en offisiell rettskrivning.

Norge får to offisielle skriftspråk
Den offisielle rettskrivingen kan sies å være et resultat av at landsmålet hadde blitt opplæringsmål på mange skoler, og siden 1885 var et offisielt skriftspråk i tillegg til det vanlige ”Skrift- og Bogsprog”. Norge hadde dermed fått to offisielle skriftspråk.

Landsmålet i skolen.
I 1880-årene ble det arrangert statsstøttende kurs i landsmål for lærere, og mange ble holdt ved folkehøgskoler rundt om som var viktige i arbeidet for landsmålet.
I 1892 vedtok stortinget skolemålsparagrafen, hvor det ble opp til skolestyrene å bestemme hva som skulle være opplæringsspråket. På Vestlandet, i Trøndelag og Nordland valgte fler og fler å bruke landsmålet.
I 1902 ble det obligatorisk å ha prøve i landsmål til eksamen lærere, og i 1908 ble det lov å skrive landsmål ved universitetseksamener.

Landsmålet i kirken
I slutten av 1800-tallet mente mange at bibelen burde oversettes på landsmål. Men det var ikke før i 1921 at den første oversettelsen kom, utgitt av Studentmållaget. I 1938 kom den første helt autoriserte bibeloversettelsen på nynorsk.
Etter hvert kom det også salmer på landsmål, og de mest kjente var av Elias Blix og Anders Hovden. I 1892 ble det bestemt at menighetene kunne få bruke de nynorske salmene om de ville, og dermed var ikke dansk lenger det eneste språket i kirken.